Fjesbok

Typpisk. I det jeg har stablet en blogg opp på beina, så dukker noe helt annet opp. Facebook. Som egentlig ikke er noe helt annet i det hele tatt. På Facebook er jeg venner med omtrent de samme menneskene jeg har på msn-lista mi. (Noen av dem har egne sider på myspace - som jeg forøvrig aldri satte meg inn i.) Men Facebook er det nye. Det "alle" er med på. Facebook er på førstesida av VG i dag. Det føles genialt, men det er jo egentlig ikke det. Det er jo sånn: "Oi - her er alle jeg kjenner enda et sted på internett! Utrolig kult!" Så enkle er vi. Jeg sjekker om jeg har fått noen nye venner, og hva de gamle vennene har gjort eller sagt (det er ingen som gjør noe på Facebook, forresten - det bare snakkes) før jeg sjekker mailen min. For en måned siden var det bare et par av mine bekjente som var på Facebook - de som inviterte meg. Nå er alle der. Nær og fjern. Og jeg tenker - herregud, så mange teite mennesker jeg har møtt. Jeg bryter sikkert noen regler når jeg ikke svarer på om jeg vil være venn med et par berter fra folkehøgskolen jeg aldri har snakket noe særlig med. Vi er ikke, har aldri vært, kommer aldri til å bli venner IRL, så da gidder jeg ikke være facebook-venn, heller. Og jeg ser profilene til mennesker jeg har vært plassert sammen med på et punkt i livet og tenker "å nei.. deg hadde jeg jo glemt, din idiot. Dustefacebook som prøver å linke meg opp med disse folkene igjen!" Så dukker det opp mennesker jeg en gang likte å være sammen med, og da tenker jeg: "Facebook redder dagen."