Kiss Kiss Bang Bangalore

Naa har jeg vaert i India i ei uke, og jeg har det veldig bra!
Jeg forteller baklengs:
I dag har jeg vaert turist i sentrum av Bangalore sammen med en fyr som heter Neil. Han dukket opp der jeg bor i gaar, og er fra Sheffield, men har bodd i Tokyo i ti aar. Han er paa vei til en ashram utenfor Bangalore for aa faa et slags yogasertifikat, og han er en hyggelig fyr. Det er artig naar en er ute og reiser, saa kan en plutselig finne seg selv vandrende omkring med en vilt fremmed person, og peke og le og diskutere det en ser. Det beste med hele turen var at jeg slapp aa faa saa mange blikk som jeg faar naar jeg gaar rundt alene, men Neil kommenterte det naar vi hadde lunsj (nydelig, sproe dosai masala!!!) - folk stirrer virkelig paa deg - er ikke det rart?
Paa toget fra Delhi ble jeg til slutt helt paranoid... Det begynte med: Jeg skulle ta en taxi fra der jeg bodde til togstasjonen, og avtalt pris var 50rs. Fyren som kjoerte var tydelig misfornoeyd med aa kjoere rundt paa en hvit enslig kvinne, og gadd knapt hjelpe meg med bagasjen. Jeg trengte aa stoppe ved en minibank for aa ta ut litt penger, og han kjoerte litt rundt paa maafaa (haha - noen ord ser saa bra ut uten ae oe og aa) foer han fant en minibank. Endelig paa stasjonen ville jeg gjerne ha hans hjelp til aa faa bagasjen og meg selv inn i riktig vogn paa riktig tog, men han vippet bare sakte og surt paa hodet, og var veeeldig motvillig. Jeg ville komme meg paa det toget, saa jeg tenkte - greit - jeg faar bare betale ham og bli kvitt ham, saa jeg betalte med en 100rs-seddel. Men fikk ingenting tilbake. Hei - faa tilbake vekslepengene! sa jeg, men nei. De pengene var hans - jeg kunne bare glemme aa faa igjen noe. Han hjalp meg ikke ut med bagasjen en gang, og jeg ble skikkelig sinna! Samtidig som jeg kjeftet paa sjaafoeren dukket det opp tre baerere som ville ha 100rs for aa baere bagasjen min. I stedet for aa begynne aa forhandle med dem, ble jeg bare enda mer sinna, saa jeg tok all bagasjen min og loep opp trappene. Der oppe saa jeg to lange koeer (bra ord - igjen), og nesten all skrift var paa hindi. Jeg spurte en sikh-politimann om veien, og han saa paa meg og ristet paa hodet - dumme kvinnfolk - hvorfor baerer du bagajsen din? Hvorfor er du saa gjerrig at du ikke betaler en baerewallah?! (Han sa ikke dette hoeyt, bare med oeynene). Han viste meg toget, og jeg fant navnet mitt paa ei tavle: Ms Wenche Iversen, 1AC, B. Jeg begynte aa lete etter vogna, men skjoente lite, siden vognene hadde lange numre paa sidene, og jeg ikke hadde noe langt nummer aa gaa etter - bare "B". Jeg spurte en politimann som stod der (det er lite med informasjonsmennesker her, men en hel del politimenn), og han pekte paa noen vogner bortover toget. Saa jeg begynte aa gaa. Jeg gikk og jeg gikk og jeg gikk og jeg gikk, og skjoente etter langt og lengre enn langt at det var feil retning. Det hjalp ikke paa stressnivaaet at hele perrongen (mest menn og unge gutter) stirret, pekte og lo. Naar jeg kom tilbake til politimannen igjen, oppdaget jeg at han sto like utenfor den vogna jeg skulle ha - 1AC - foerste klasse air condition. Jeg smatt inn (om en kan smette med en svaer fjellsekk, en PCsekk, en koffert og en pose vann), og like ved kupe A var kupe B. Jeg smekket igjen doera og skrudde paa alle vifter som var der inne. Fortsatt sliten og frustrert trakk jeg for gardinene og fikk endelig timeout fra stirrende blikk.
Til... Den foerste servitoeren dukket opp for aa spoerre om jeg ville ha frokost.
For aa gjoere en 48 timers historie kort. Kupeen var som en fengselscelle med nydelig mat, en fantastisk utsikt og fem-seks stirrende, glanende og spionerende menn. Halvveis ut i dag to kom en av dem for naere. Jeg sendte ham ut og maatte bare laase doera, trekke for gardinene og feste dem paa sidene, saa jeg skulle se hvis noen proevde aa lirke dem til side. (Alle hadde til da spionert i gardinglipen). Det hjalp ikke at jeg hadde faatt hoere at togturen skulle ta 24 timer, og at jeg skulle bli hentet paa stasjonen i Bangalore av Mr Soms i det oeyeblikket jeg var halvveis... Ett doegn unna. Utsikten var stort sett jorder og jorder saa langt oeyet kunne se, kyr og folk som dreit. Jepp. Ved togskinnene er stedet aa drite i dette landet. Jeg kunne telt og presentert et imponerende antall dritende indere for dere (en million, to millioner...) men jeg lot vaer. Jeg har bilder og litt film av jorder og kyr - dere kjenner meg - dritende mennesker er ikke min business - skal legge ut togturbilder en annen dag.
Naar jeg naermet meg Bangalore var jeg halvsproe, paranoid og mannehatende, og tenkte - herregud - hvordan skal jeg klare aa gaa ut av dette toget og fortsette aa bli stirret paa?! Jeg skal ihvertfall finne en baerer, og er Mr Soms her naa? Hvordan skal jeg komme meg dit jeg skal bo hvis han ikke er der? Det kommer til aa bli et slit... Toget stoppet, jeg gikk av, og det var ikke en baerer aa se. Saa jeg gikk der som et pakkesel igjen - fulgte bare mengden og saa moerkt paa tilvaerelsen - Saa, med ett, englekor og fanfarer, og kryss i taket: Helten - Mr Soms trykte en plakat foran i ansiktet mitt (hvordan i alle dager kunne JEG ha skilt meg ut ;-) ?!). Han var hyggelig og rolig og sa han var bekymret siden jeg ikke hadde vaert der morgenen foer, men hadde skjoent hva som hadde skjedd, saa han kom tilbake. En bitteliten mann med bart tok bagasjen min, og vi trasket til bilen hans med A/C og suste av sted til Soms Service Home. Gjennom Bangalore som jeg har lest saa mye om, og Mr Soms pekte og jeg stirret paa India som India stirrer paa meg. Naar vi kom fram fikk jeg tannkrem, saape, shampoo og ei flaske vann, og valget mellom to rom - ett rom med terrasse, eller ett rom uten. Og det beste - dere som har vaert i India foer vil ikke tro meg - det er saa reint der! Ikke en eneste flekk eller indiske udyr (som kakerlakker eller maur eller antiloper)! Naar jeg lukket doera og skrudde paa vifta i taket, og seinere oppdaget at jeg hadde en varm dusj, var jeg saa glad og lettet at alle stirrende menn var glemt, og jeg var lykkelig. Saa fikk jeg mat, og saa sovnet jeg.